Berg-og-dalbane

Jeg hadde aldri trodd at skriving skulle være en sånn Berg-og-dalebane av følelser. Fra tilnærmet eufori til nærmest depresjon, og noen ganger tilbake igjen, i løpet av timer.

Ordene flyter ut av fingrene. Ord-telleren bikker 1000 ord uten at jeg trenger å tenke på det. Setningene gir mening, dialogen er troverdig, skildringene er nydelige. Og så er jeg så happy. En fantastisk følelse.

Men så, helt plutselig, stopper det. Jeg tvinger fram et par setninger. Kanskje et avsnitt. 28 ord. Helt ubrukelige. Sletter dem. RIver meg i håret og forbanner min udugelighet. Ingenting funker. Ser på tastaturet en evighet. Karakterene nekter å snakke til meg. Historien vil ikke fortelles. Full stopp. Og så er jeg overbevist om at jeg aldri i verden kommer til å få utgitt noen ting.

(Det er en annen ting, forresten. Hvorfor kan jeg ikke være like stolt av meg selv når jeg får det til, som jeg er selvkritisk når det ikke går rett vei?)

Men NÅ er jeg faktisk på god vei til å fullføre et førsteutkast. Alle som har skrevet en skolestil, en oppgave, en novelle, en bok, et dikt, hva som helst – vet at førsteutkastet er elendig. Det er mitt også, men akkurat det spiller ingen rolle. Jeg lover at jeg skal være fornøyd med meg selv for å ha fullført.

Og sånn helt til slutt, for dere som har vært igjennom noen runder med redigering; Jeg tror ikke jeg er helt vel bevart… Jeg har kjøpt en bok jeg GLEDER meg til å starte på. Den står uåpnet i bokhylla. Det er nesten sånn at den roper på meg. Jeg hører den godt, altså. Nå må jeg bare få ferdig førsteutkastet, sånn at jeg kan begynne på den nydelige boka. Hva den heter? Har jeg glemt å si det? Revising Your Novel – Frist Draft to Finished Draft. ?

Leave a Reply