Inspirert

Det å vinne en konkurranse og vite at boka mi kommer til å bli gitt ut, har gitt meg trua tilbake. Nå har jeg faktisk tro på at jeg kan skrive. Jeg kan få utgitt noe. Jeg klarer det. Og da kom skrivegleden tilbake.

I jula har jeg tatt fram en bok jeg har jobbet med de siste par årene. Førsteutkastet var ferdig og jeg synes hele greia var crap – på godt norsk. Jeg var sint på meg selv for å ha skrevet noe så ubrukelig, og hadde mest lyst til å slette alt.

Men vet dere hva? Nå har jeg forstått hva et førsteutkast egentlig er – en kladd. Det skal være dårlig, det. Og det gjør ingenting.

Nå går jeg gjennom kapittel for kapittel – med nye øyne (ikke bokstavelig, selvsagt) og oppdager svakheter. Ettersom selve historien er «ferdig», kan jeg bruke tid på å videreutvikle karakterene (som for øvrig ikke er riktig ord på norsk, men som jeg bruker likevel. Så det, så!) Men altså – det som skjer nå, er at jeg får lagt inn mer detaljer, skrevet meg mer i dybden på både folk og fe, og generelt får en mer “ordete” historie.

Kanskje jobben etter andreutkastet blir å slette, kutte ned og stramme den inn? For jeg er ikke sikker på om det blir bedre av det jeg gjør nå, men uansett får jeg jobbet med teksten og forbedret den til slutt – håper jeg. 

Og for at dere skal skjønne hva jeg prater om, kommer et lite eksempel: (med både skrivefeil, kommafeil og andre feil)

 

Før: – Elmer? – Åh, så vakker du er, utbryter han og viser fram tenner som er så blanke at jeg kan speile meg i dem. I gjenskinnet, kan jeg se at jeg er langt fra vakker. Jeg føler meg ikke stygg, men jeg vet jeg ikke kan beskrives som vakker. Jeg lar han komme unna med den løgnen og følger etter han mot restauranten.

 

Etter:  – Elmer? sa jeg, smilte og rakte fram hånda. – Åh, så vakker du er, utbrøt han. Stemmen hørtes ut som en blanding mellom Mr. Bean og Espen Ester Pirelli Benestad. Elmer tok hånda jeg rakte fram og ristet den energisk opp og ned, som om han fikk ukontrollerbare spasmer, mens han stirret på meg med åpen munn og viste fram tenner som var så blanke at jeg kunne speile meg i dem. – Så vakker, sa han enda en gang, og i gjenskinnet i tennene kunne jeg se at jeg var langt fra vakker. Jeg følte meg ikke stygg, men jeg vet jeg ikke kan beskrives som vakker. Så fort spasmene hans slapp taket, lot jeg han komme unna med den løgnen og fulgte etter han mot restauranten. Heldigvis var det folketomt på plassen da Elmer stakk hånda si inn under mi og geleidet meg rundt hushjørnet, som om jeg var en gammel tante på vei til et juleselskap av den mindre festlige sorten.

Leave a Reply