Gnukker på én setning …

Tenk at det er mulig å bruke over en time på en – EN – setning. (Eller, det blir kanskje to eller tre når jeg er ferdig med den.) Men det har jeg altså gjort i dag. Sånn er det noen ganger, jeg henger meg opp i en formulering og kommer ikke videre. Er det rart det tar lang tid å skrive?

Setningen det gjelder denne gangen, er denne:

I det jeg stoppet foran de automatiske dørene, gled de til siden mens de høye knirkelydene gjorde det klart at de likte kulden like lite som meg.

Kanskje en helt grei setning (?), om det ikke hadde vært for at den smaker helt feil. Den ligger ikke rett på tunga når jeg leser den høyt. Og da kan jeg ikke ha den sånn. Etter utallige omskrivinger, har jeg kommet fram til denne versjonen:

Med tunge skritt gikk jeg opp trappa. Jeg stoppet ved inngangen og de automatiske dørene gled til sides. De høye knirkelydene gjorde det klart at de likte kulden like lite som meg.

Og ja, jeg har brukt over en time på å få til dette. Fantastisk, er det ikke? Godt jobba, Heidi! Det er ikke alle dager at skrivinga flyter like godt, altså. Forhåpentlig vis vil jeg ende opp med et brukbart utkast til slutt. Så får heller noen setninger være litt “usmakelige”.

Leave a Reply